Energikrisen som krigen i Ukraina har provosert frem, kan vise seg å være så økonomisk ødeleggende for både Russland og EU at den til slutt kan svekke begge som stormakter på verdensscenen. Implikasjonen av dette skiftet – som fortsatt er svakt forstått – er at vi ser ut til å bevege oss raskt mot en bipolar verden dominert av to supermakter: Kina og USA.

Hvis vi betrakter perioden med unipolar amerikansk dominans etter den kalde krigen som varte fra 1991 til finanskrisen i 2008, kan vi behandle perioden fra 2008 til februar i år, da Russland invaderte Ukraina, som en periode med kvasi-multipolaritet. Kina vokste raskt, men EUs økonomiske størrelse – og vekst før 2008 – ga landet et legitimt krav som en av verdens stormakter. Russlands økonomiske gjenoppblomstring siden rundt 2003 og fortsatte militære styrke satte landet også på kartet. Ledere fra New Delhi til Berlin til Moskva hyllet multipolaritet som den nye strukturen i globale anliggender.

Den pågående energikonflikten mellom Russland og Vesten betyr at perioden med multipolaritet nå er over. Selv om Russlands arsenal av atomvåpen ikke vil forsvinne, vil landet finne seg selv som en juniorpartner til en kinesisk-ledet innflytelsessfære. Den relativt lille effekten energikrisen har på den amerikanske økonomien vil i mellomtiden være en kald trøst for Washington geopolitisk: Europas forfall vil til slutt svekke USAs makt, som lenge har regnet kontinentet som en venn.

Billig energi er grunnfjellet i den moderne økonomien. Selv om energisektoren i normale tider bare står for en liten brøkdel av det totale BNP for de fleste avanserte økonomier, har den en enorm innvirkning på inflasjon og innsatskostnader for alle sektorer på grunn av dens allestedsnærværende forbruk.

Europeiske strøm- og naturgasspriser er nå nær 10 ganger høyere enn det historiske gjennomsnittet i tiåret frem til 2020. Årets massive økning skyldes nesten utelukkende Russlands krig i Ukraina, selv om den ble forverret av ekstrem varme og tørke i sommer. Frem til 2021 var Europa (inkludert Storbritannia) avhengig av russisk import for omtrent 40 prosent av sin naturgass, samt en betydelig andel av sitt olje- og kullbehov. Måneder før invasjonen av Ukraina begynte Russland å manipulere energimarkedene og drive opp prisene på naturgass, ifølge Det internasjonale energibyrået.

Europas energikostnader utgjør omtrent 2 prosent av BNP i normale tider, men det har steget til anslagsvis 12 prosent på grunn av stigende priser. Høye kostnader av denne størrelsesordenen betyr at mange industrier over hele Europa skalerer ned driften eller stenger helt ned. Aluminiumprodusenter, gjødselprodusenter, metallsmelteverk og glassprodusenter er spesielt sårbare for høye naturgasspriser. Dette betyr at Europa kan forvente en dyp resesjon i de kommende årene, selv om økonomiske estimater for nøyaktig hvor dypt varierer.

For å være tydelig: Europa vil ikke bli fattig. Heller ikke vil folket fryse i vinter. Tidlige indikatorer tyder på at kontinentet gjør en god jobb med å kutte forbruket av naturgass og fylle lagertankene sine for vinteren. Tyskland og Frankrike har begge nasjonalisert store forsyningsselskaper – til betydelige kostnader – for å minimere forstyrrelser for energiforbrukerne.

I stedet er den virkelige risikoen kontinentet står overfor tap av økonomisk konkurranseevne på grunn av langsom økonomisk vekst. Billig gass var avhengig av en falsk tro på russisk pålitelighet, og den er borte for alltid. Industrien vil gradvis tilpasse seg, men den overgangen vil ta tid – og kan føre til smertefulle økonomiske omveltninger.

Disse økonomiske problemene har ingenting å gjøre med overgangen til ren energi eller EUs kriserespons på markedsforstyrrelser forårsaket av krigen i Ukraina. I stedet kan de spores tilbake til Europas tidligere beslutninger om å utvikle en avhengighet av russisk fossilt brensel, spesielt naturgass. Selv om fornybar energi som sol og vind etter hvert kan erstatte fossilt brensel når det gjelder å levere billig strøm, kan de ikke lett erstatte naturgass til industriell bruk – spesielt siden importert flytende naturgass (LNG), et ofte omtalt alternativ til rørledningsgass, er betydelig dyrere. Forsøk fra noen politikere på å skylde på overgangen til ren energi for den pågående økonomiske stormen er dermed feilaktige.

De dårlige nyhetene for Europa forsterker en eksisterende trend: Siden 2008 har EUs andel av den globale økonomien sunket. Selv om USA kom seg relativt raskt etter den store resesjonen, slet de europeiske økonomiene kraftig. Noen av dem tok år å vokse tilbake til nivåene før krisen. I mellomtiden fortsatte økonomiene i Asia å vokse i svimlende tempo, anført av Kinas massive økonomi.

Mellom 2009 og 2020 var EUs årlige BNP-vekstrate i gjennomsnitt bare 0,48 prosent, ifølge Verdensbanken. Den amerikanske vekstraten i samme periode var nesten tre ganger høyere, med et gjennomsnitt på 1,38 prosent per år. Og Kina vokste i et lynrask tempo på 7,36 prosent årlig i samme periode. Nettoresultatet er at selv om EUs andel av globalt BNP var større enn både USAs og Kinas i 2009, er den nå den laveste av de tre.

Så sent som i 2005 sto EU for så mye som 20 prosent av verdens BNP. Den vil bare utgjøre halvparten av dette beløpet tidlig på 2030-tallet hvis EU-økonomien krymper med 3 prosent i 2023 og 2024 og deretter gjenopptar den lunkne vekstraten fra før pandemien på 0,5 prosent per år, mens resten av verden vokser med 3 prosent (det globale gjennomsnittet før pandemien). Hvis vinteren i 2023 blir kald og den kommende resesjonen viser seg å bli alvorlig, kan Europas andel av verdens BNP falle enda raskere.

Enda verre er det at Europa henger langt etter andre stormakter når det gjelder militær styrke. Europeiske land har spart på militærutgifter i flere tiår og kan ikke lett kompensere for denne mangelen på investeringer. Enhver europeisk militærutgift nå – for å kompensere for tapt tid – kommer med en alternativkostnad for andre deler av økonomien, noe som potensielt kan skape ytterligere hemming av veksten og tvinge frem smertefulle valg om kutt i sosiale utgifter.

Russlands situasjon er uten tvil alvorligere enn EUs. Riktignok tjener landet fortsatt enorme inntekter fra eksportsalg av olje og gass, hovedsakelig til Asia. På lang sikt vil imidlertid den russiske olje- og gasssektoren sannsynligvis gå i tilbakegang – selv etter at krigen i Ukraina er over. Resten av den russiske økonomien sliter, og vestlige sanksjoner vil frata landets energisektor den tekniske ekspertisen og investeringsfinansieringen den desperat trenger.

Nå som Europa har mistet troen på Russland som energileverandør, er Russlands eneste levedyktige strategi å selge energien sin til asiatiske kunder. Heldigvis har Asia mange voksende økonomier. Dessverre for Russland er nesten hele nettverket av rørledninger og energiinfrastruktur for tiden bygget for eksport til Europa, og det kan ikke lett dreies østover. Det vil ta år og milliarder av dollar for Moskva å omorientere energieksporten sin – og det er sannsynlig at de bare kan endre retning på Beijings økonomiske vilkår. Energisektorens avhengighet av Kina vil sannsynligvis smitte over på bredere geopolitikk, et partnerskap der Russland finner seg selv spille en stadig mindre viktig rolle. Russlands president Vladimir Putins innrømmelse 15. september om at hans kinesiske motpart, Xi Jinping, hadde «spørsmål og bekymringer» om krigen i Ukraina, hinter til maktforskjellen som allerede eksisterer mellom Beijing og Moskva.

 

Matmangel – og høye priser på det som er tilgjengelig – kan være et enda større problem i disse regionene enn energi. Krigen i Ukraina har ødelagt avlingene og transportrutene for enorme mengder hvete og andre kornsorter. Store matimportører som Egypt har grunn til å være nervøse for den politiske uroen som ofte følger med stigende matpriser.

Konklusjonen for verdenspolitikken er at vi beveger oss mot en verden der Kina og USA er de to viktigste verdensmaktene. Å utestenge Europa fra verdenspolitikken vil skade amerikanske interesser. Europa er – for det meste – demokratisk, kapitalistisk og forpliktet til menneskerettigheter og en regelbasert internasjonal orden. EU har også ledet verden innen forskrifter knyttet til sikkerhet, personvern og miljø, noe som tvinger multinasjonale selskaper til å oppgradere sin atferd over hele verden for å matche europeiske standarder. Å utestenge Russland kan virke mer positivt for amerikanske interesser, men det medfører en risiko for at Putin (eller hans etterfølger) vil reagere på landets tap av anseelse og prestisje ved å slå ut på destruktive måter – muligens til og med katastrofale.

Ettersom Europa sliter med å stabilisere økonomien sin, bør USA støtte den når det er mulig, blant annet ved å eksportere noen av sine energiressurser, som for eksempel LNG. Dette kan være lettere sagt enn gjort: Amerikanerne har ennå ikke helt våknet opp til sine egne stigende energikostnader. Naturgassprisene i USA har tredoblet seg i år og kan bli høyere ettersom amerikanske selskaper prøver å få tilgang til lukrative LNG-eksportmarkeder i Europa og Asia. Hvis energiprisene øker ytterligere, vil amerikanske politikere bli presset til å begrense eksporten for å bevare energiprisene i Nord-Amerika.

Stilt overfor et svakere Europa, vil amerikanske politikere ønske å dyrke frem en bredere krets av likesinnede økonomiske allierte i internasjonale organisasjoner som FN, Verdens handelsorganisasjon og Det internasjonale pengefondet. Dette kan bety større interesse for mellomstore makter som India, Brasil og Indonesia. Likevel virker Europa vanskelig å erstatte. USA har i flere tiår nytt godt av delte økonomiske interesser og forståelser med kontinentet. I den grad Europas økonomiske tyngde nå avtar, vil USA møte sterkere motstand mot sin visjon om en bredt demokrati-favoriserende internasjonal orden.